
Av og til så tenker jeg på hvor fantastisk det måtte være å kunne å ta en pause fra hverdagen og det livet man lever,bare pakke en sekk med det aller nødvendigste,sette seg på et fly og reise langt bort...
Er det så vanskelig egentlig? Hvorfor er vi så opptatte og opphengte i det livet vi lever at vi ikke kunne gjort noe sånt?
Tatt et år eller om så bare et halvt års permisjon fra jobben,tatt ungene ut fra skole og barnehage,bedt noen andre passe hus og dyr og bare reist avgårde?
Til varmere strøk,jobbet på en strandbar...
Man har så mange drømmer...og hvorfor ikke gjøre realitet av noen av dem?
Så tenker man,men hva med økonomien? Hva med jobben,får jeg fri? Det er så mange praktiske ting som hadde måttet klaffe dersom man skulle gjøre noe sånt,samtidig så tror jeg de praktiske utfordringene kommer litt fra en redsel for å gjøre noe nytt og usikkert. Man er så "fastbundet" i det livet man lever,med de "tingene" man har og det man tror man "må ha" i livet sitt...
Misforstå meg rett...dette er ikke noe jeg vurderer seriøst å gjøre...eller gjør jeg det???
Av og til tenker jeg,selv om min familie sikkert er av de mest stressede og mest opptatte,av og til tenker jeg...hva med en pause fra det livet vi lever nå,for å kunne få bedre tid til hverandre...
Et par vi kjenner fra Tromsø gjorde nettopp dette,de tok permisjon fra jobbene sine,ungene fikk et år fri fra skolen også reiste de til Gran Canaria...
Der går ungene på den norske skolen og mamman og pappan har helt andre jobber enn her hjemme.
Det blir spennende å høre fra dem når de kommer tilbake;)