Har følelsen av av tida flyr for tida...den ene dagen avløser den andre,
uten at jeg rekker å summe meg...
Av og til får jeg lyst til å trekke i bremsen,
syns ikke jeg når å trekke pusten før neste dag er der.
Mulig det er fordi jeg har mange jern i ilden for tida,
hverdagene og helgene har gått i ett,
mye som har skjedd og det har vært lite tid til å lade batteriene...
Høsten er tida for å hente hjem sauene,
og helga for 2 uker siden var jeg og Stig-Arne på sauleiting på fjellet både lørdag og søndag.
De to eldste passet minstemann, der er så flinke,
tar ansvar og hjelper til...så takknemlig for at man har så flinke barn <3 nbsp="nbsp">
Noen bilder fra skogsturen;
Dette sto på utedo-døra på ei hytta vi gikk forbi,morsomt!
Forrige helg var det landbruksmarked her på Storsteinnes.
Jeg hadde Herbalife-stand sammen med en annen Herbalife-distributør.
Vi var passe skjelven i knærne begge to før vi kom i gang, første gangen med stand for oss begge;)
Men det gikk kjempefint, en god del folk innom, ikke alle like postive selvfølgelig, men mange var glade for at vi serverte varm urtete i og med at det blåste og var ganske surt og kaldt.
Tok noen scanninger og det ble noe salg i ettertid, men mest av alt var det jo for å "vise seg fram" og gjøre folk nysgjerrige på hva Herbalife er.
Så har minstemann gjort en stor prestasjon siden sist;)
Han har lært seg å sykle!!!
Han fikk sykkel forrige sommer (med støttehjul),
og vi har slitt med både motivasjonen og interessen...
Av og på med støttehjulene og motivering så det holder!
Til slutt ga vi vel på en måte opp, både jeg og gutten...
Så her om dagen var vi innom den lokale sportsbutikken,
der fikk han øye på en grønn fin sykkel,
"Mamma??? Æ ønske mæ en sånn sykkel!"
"Men først må du jo lære dæ å sykle? Du har jo en sykkel heime?"
"Men æ vil ha en sånn..."
Mammahjertet smelta og dagen etter da æ hadde levert han i barnehagen, dro jeg innom og kjøpte den.
Putta den i bagasjerommet og lot den ligge der til jeg skulle hente han i barnehagen.
Lillemann ble kjempeglad da han fikk se sykkelen i bagasjerommet,
og mente selv at han hele tida hadde skjønt at det var den som lå der da jeg sa at jeg hadde en overraskelse til han;)
Så var det til å prøve igjen...
Og denne gangen tok han det med en gang,
det ble noen løperunder på meg ved siden av,
og da den verste skrekken (og hyperventileringa) gav seg, så klarte han det!!!
Som om han ikke hadde gjort annet hele sitt liv;)
Tror mor og sønn var like stolte!!!
Dette skjedde på onsdag og i dag sykler hans om en helt, stopper og starter sjøl.
Eneste det mangler litt på er å lære seg å bremse, er ikke fotbrems på sykkelen, bare håndbrems, men enn så lenge bruker han bare føttene til å bremse i grusen med;)
