Og plutselig var ett år gått...

Det er vel ingen underdrivelse at det siste året har forsvunnet som dugg for sola. 

Så kan man spørre seg selv hvor tida ble av. 

Kjenner for tida veldig på at jeg skulle ønske jeg kunne ta med meg familien og stikke av til ei øde øy og bare VÆRE... 

Jeg slites mellom de krav som stilles (og som jeg selv stiller) til meg på jobb, 

i tillegg kjenner jeg på at jeg ikke føler at jeg strekker til hjemme...

den dårlige samvittigheten spiser meg opp til tider 

og jeg kjenner at det blir lite tid til MEG.

I tillegg har det de siste månedene skjedd mye som har hatt innvirkning på meg,

inni mellom kjenner jeg meg så usigelig sliten,

sliten av å være sterk...

Å gå fra studenttilværelsen og å jobbe 50% stilling,

til å bytte jobb, få mer ansvar, lengre kjøreavstand og jobbe 100%,

har vært slitsomt.

Ikke bare for meg, de hjemme merker nok at jeg er mer borte 

og at tiden jeg er hjemme til tider spises opp av jobbting.

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke ta med jobben hjem, men av og til er det uunngåelig.

Så tar jeg meg i å tenke;

er det slik jeg ønsker å leve livet mitt?

Nesten uten tid til å trekke pusten og bare være tilstede?

Svaret er vel egentlig nei...