Alle mine unger har alltid vært lette å legge og det har ikke vært noe problem når vi har vært borte hos andre heller.
Så plutselig over natta,snudde det helt om med Sebastian.
Han ble livredd senga si og brånekta på å legge seg da vi kom inn på rommet.
Alt går fint til vi kom inn på rommet og han skal løftes oppi senga,da gråter/brøler han og vrir seg som en gal...
Da han var mindre hadde vi en fase med noe skriking på kveldene,men det gikk over ganske kjapt.
Dette har nå vart mer eller mindre en uke,noen kvelder har vært bedre,men i kveld og i går kveld var det verre enn verst. Han skriker kjempehøyt og roper mamma/pappa,og det varer lenge...
Ei jeg kjenner sa at hennes gutt hadde hatt noe lignende og da hadde ho skifta til anna seng fordi ho trodde han følte seg "innesperra" i ei sprinkelseng og da ble det stilt med en gang.
Vi skifta seng til ei skuvseng,men det hjalp ikke...
Jeg vet jo at han er i en vanskelig alder hvor det skjer mye i utviklinga hans og det er mye å fordøye og oppleve for en liten gutt. Samtidig som han lærer mange nye ting og er selvstendig,så har han jo sterk tilknytning til meg og jeg tenkte kanskje at dette var en sånn løsrivelsesting kobinert med at han var mørkeredd???
Så vi tok opp rullegardinet sånn at det ble mer lys på rommet hans,men det ser heller ikke ut til å hjelpe...
Jeg har sittet inne på rommet hans med ryggen mot han og av og til snakket beroligende til han,men det hjelper heller ikke.
Jeg liker ikke at han gråter,men jeg vet jo at det er dem som mener at man skal la dem gråte,og så gå inn til dem med jevne mellomrom for å snakke til dem også gå ut igjen.
I går da jeg var borte på kvelden/natta hadde pappan til slutt måttet lagt seg sammen med han i vår seng og han hadde da ikke sovna før klokka halv elleve...!
Jeg liker å sove uten små,varme og urolige barnekropper i senga mi og syns ikke det er noen god løsning.
Jeg vet jo at sånne her ting går over,men akkurat nå når vi står midt oppi det,så er det veldig slitsomt og det tærer på oss begge to...
Det vi har snakka om nå,er at vi som foreldre nå bli enige om en strategi også følge den begge to. For hvos man gir dem lillefingeren,så tar de hele handa og i de søvnbøkene jeg har så står det at man må ha tydelige grenser og rutiner og ikke gi noe slingringsmonn eller rom for forhandlinger fra barnets side...
Huff...dette ble langt og innviklet,men det jeg prøver å få fram er; er det noen der ute som har noen gode råd?????
Min erfaring er at de fleste unger kommer til dette stadiet hvor de plutselig ikke vil legge seg. Det som har fungert for mine unger er faste, kjente leggerutiner
SvarSlett- roe ned siste halvtime
- kveldsmat
- stell, tannpuss
- kos på rommet med ca 15 min lesing/synging (ungen i senga)
- God natt! Nå skal du sove, klem og gå ut av rommet.
- Ved skriking gå inn etter 10 min, IKKE ta opp! Vær rolig men bestemt, gjenta "God natt, nå skal du sove" og forlat rommet.
- Gjenta siste del til barnet har roet seg.
På den måten viser du barnet at du er tilstede, men at det er du som bestemmer. Det er viktig at barnet ikke blir avhengig av å bli bysset i søvn, men klarer å finne roen selv.
Dette bruker å hjelpe i løpet av et par-tre dager.
Det krever at foreldrene er enige, og praktiserer det sammen.
Lykke til!
Har fulgt så og si samme "strategi" som Lisemor her. Det er jo fælt når de små hyler og bærer seg, men jeg tror det er viktigere enn noensinne da å ikke "gi" seg. Da tror i alle fall jeg at problemet ikke gir seg med det første. (men når de er veldig små, er det jo vanskelig å vite hvorfor de gråter... Har de vondt, er de redd, eller vil de bare trasse og hale ut legginga?)
SvarSlettLillemor i huset har også hatt et par sånne perioder hvor det virker som om ho er redd ett eller anna inne på rommet. Og da har ikke denne strategien fungert. Men da har ho roa seg hvis jeg har vært i rommet. Så da har jeg rett og slett tatt med meg ei god bok, og satt meg på rommet hennes sånn at ho ser meg. Ikke løfte opp og kose, men bare bekrefte at jeg er der, sammen med "Natta, sov godt". (ikke masse småprating og "dulling".) Har funka kjempebra det også, og ho har lagt seg ned til å sove uten de store protestene. Etter et par dager på dette viset, har det vært tilbake på normalen igjen, med problemfri legging.
Håper det snart går over for gudmorgutten også. :-)
Tusen takk begge to for gode råd ;)
SvarSlettI begynnelsen så virka det som om han var redd for noe inne på rommet,for det var når han ble plassert oppi senga at hylinga begynte,og han skreik ikke,han brølte! Har aldri sett han sånn før og blei faktisk litt skremt sjøl over reaksjonen hans.
Men de siste dagene så virker det mer som han bruker gråtinga for å få sympati,eller dra ut legginga for han peker mot stua og vil opp.
Når det gjelder gråtinga hans,så tror jeg faktisk at jeg klarer bedre å holde ut og høre på det enn pappan.
I går satte jeg meg på en krakk utafor døra hans med ei god bok,og døra på gløtt sånn at han så meg.
Det hjalp ikke nevneverdig,og for å få han til å roe seg flytta jeg krakken in på rommet hans,men satt fortsatt med ryggen mot han og prøvde å overse han.
Jeg snakka til han av og til,sa at nå var det natt og at han måtte legge seg ned og sove.
Til slutt ble vi enige om at hvis han la seg ned på puta si,så skulle jeg synge Gråtasssangen til han,satte meg etterpå på krakken igjen og til slutt sovna han.
Men da tror jeg han var helt utslitt av gråtinga...
Jeg har ringt i dag til helsestasjonen,tenkte de kunne gi noen råd,men de rådene jeg fikk hos dere to er jo like gode;)
Jeg og pappan må i alle fall sette oss ned å legge en strategi for kveldens legging,for dette går ikke i lengden.
Og det må jo være trasig for lillemann selv også...