R.I.P Cato...

Nå som høya er i gang,så kommer minnene om katten Cato

som desverre ikke er blant oss lengre...

Han var den første katten vi hadde,vi hentet han påsken -96,og han skilte seg ut allerede fra starten. De var 5 søsken og han skilte seg ut i fargene,for de andre hadde mer rød/brun nyanser og han var spraglete i grått/hvitt/svart.

Da vi kom for å hente han var ikke de som eide dem hjemme,men vi hadde snakket med dem tidligere på dagen så de visste at vi skulle hente ham. Han hadde gjemt seg under en platting ved inngangsdøra og Stig-Arne fikk såvidt tak i ham etter halen.

Så ble han med oss hjem til Moanveien og ble skjemt bort etter noter.

Han var sjelden alene,når jeg skulle på jobb tok Stig-Arne ham med på biltur opp til Opgård,der fikk han være i fjøsen og jakte på mus mens Stig-Arne stelte fjøsen.

Husker en gang en gang på vinteren og Cato var hjemme alene,mens vi var borte hadde takskrea gått og det hadde sikkert vært et forferdelig rabalder.

Vi kom hjem og kunne ikke finne Cato noe sted,vi lette og lette...til slutt fant vi han helt innerst inne under badekaret...livredd og engstelig. Det tok lang tid før vi fikk ham fram og etter det var han veldig redd på vinteren når det bråket på taket.

Han fikk alltid kokt fisk hos oldemor på gården,ho brukte å legge fisk ut på trappa si,og etter ho døde satt han lenge etterpå på trappa hennes og vente på å få fisk...

Så flyttet vi til Opgård,og noen rolige bedagelige år som eneste katt på gården fulgte.

Men så kom det to(!) nye katter til gården(Silje og Aleksander fikk hver sin kattunge) og det syntes ikke "gammelmonsen" noe om,han likte slett ikke de nyankomne kattene,de var i veien og spiste av HANS mat!

Han ble litt skvetten,sint og grinete. Han ble stressa og var alltid på vakt i tilfelle de små hyenene av noen hokatter skulle dukke opp.

Men livet gikk sin gang,selv om Cato nå var nedgradert til en av de tre kattene på gården...

Så kom den grusomme dagen for 3 år siden...

Vi var i gang med høya og vi hadde leid inn noen til å slå jordene nedenfor huset for å få laget rundballer...

Vi hadde besøk av søstera min med familie,og vi skulle på butikken.

Stig-Arne holdt på å slå med forhøster på et jorde ovenfor huset.

Plutselig kom Stig-Arne kjørende forbi nedfor huset,med ei tom avlesservogn bak traktoren,jeg tusset litt på det men tenkte ikke mer på det.

Ei stund etter Stig-Arne kjørte forbi hørtes det et skudd...jeg stusset litt på det også,men...

Så kjørte jeg og søster Hilde med unger ned på butikken.

Jeg så at Stig-Arne sto nede på jordet sammen med han som skulle slå ned gresset og en nanbo,tenkte jo på hva som hadde vært så viktig at Stig-Arne ikke hadde tatt seg tid til å sette fra seg avlesservogna...men...

Så mens vi var på butikken ringte Stig-Arne...

"Hei,ka det e no jeg ska kjøpe?" sa jeg med tøysete stemme...

"Du,det har skjedd nåkka her heime..."

Jeg kjente at alt blodet forsvant utav kroppen...

Han som hadde slått ned gresset hadde kjørt over Cato...

Han hadde ikke merket noen ting da han kjørte over han,men da han kom neste runde så han at det lå noe svart sammen med gresset.

Han trodde først at katta bare lå der og slappa av...men da han hoppa utav traktoren å skulle prøve å jage bort katta,så så han jo at noe var galt.

Da hadde han ringt Stig-Arne,sagt hva som hadde skjedd og bedt han komme ned.

Det var da Stig-Arne hadde kjørt forbi med den tomme avlesservogna etter traktoren...

Da han kom ned dit lå Cato der i gresset,helt rar i øynene og lagde fæl lyd og klagde...

Slåmaskinen hadde nok knekt ryggrade hans og han hadde store smerter,så da var det ikk e noe annet å gjøre enn å la han slippe smertene og avlive ham. Det var derfor vi hadde hørt skuddet,det var naboen som hadde avlivet han...

Da Stig-Arne fortalte hva som hadde skjedd,sto jeg inne på matbutikken og var midt oppi helgehandelen...jeg begynte å gråte med en gang...

Jeg gråt og snufset,mens Stig-Arne fortalte,men klarte heldigvis å tenke som så at når noe så fælt først skulle skje så var det jo best at det skjedde med den eldste katta

og ikke en av de andre...for det hadde blitt veldig trist for den av ungene som mistet sin katt.

Men forferdelig trist var det jo uansett,og jeg sa til Stig-Arne

at vi fikk snakke om det når jeg kom hjem.

Så kom ungene dit jeg sto,og de så jo at noe var galt...er jo ikke hverdagskost at mora står å gråter inne på butikken.

Jeg kremtet,og begynte å fortelle...ikke alle detaljene selvsagt,

men det jeg mente de trengte å vite...

Aleksander ble litt betutta og lei seg,men Silje begynte å storskrike,helt utrøstelig...

Jeg følte sånn med henne,og satte meg ned på huk ved siden av ho og holdt godt rundt henne mens jeg gråt jeg også...

Det var veldig rart å komme hjem når vi visste hva som hadde skjedd...

Stig-Arne og han som hadde kjørt slåmaskinen satt inne og drakk kaffe,som om ingenting hadde skjedd...jeg klarte ikke å se på han som hadde kjørt på Cato...der og da var jeg nok ganske sint på ham og klarte ikke helt å se at det var et uhell og at det like godt kunne skjedd mens vi selv slo gresset...men jeg trengte å være sint og lei meg en stund...

Dagen etter hadde vi begravelse...

Vi hadde vært på blomsterbutikken og kjøpt hver sin røde rose.

Cato hadde ligget i en søppelsekk siden dagen før,og Stig-Arne hadde sagt at jeg ikke burde se han,så jeg regner med at det så ganske ille ut...

Stig-Arne hentet ham oppe i fjøsen og kom bærende med den svarte sekken...

Jeg så at skuldrene ristet på ham og at han hadde det ille...

Han kom ned dit som vi hadde hadde gravd en grav til Cato,og la sekken nedi hullet.

Vi la rosene på mens vi gråt sårt alle sammen,og ungene fikk kaste ei skuff med sand hver oppå.

Det var så utrolig sårt å måtte skilles fra en som hadde vært en del av livet vårt fra før vi fikk barn,og det er utrolig hvor nært knyttet man blir til et dyr,han var jo som et familiemedlem...

I tiden etterpå hadde vi alle stort behov for å snakke om det som hadde skjedd,og vi levde liksom litt i et vakum...når sånne ting skjer så blir det som et sjokk og man er ikke forberedt på hvor trist det er...

Men livet gikk videre,som det alltid gjør...

Men den dag i dag tar jeg meg ofte i å tenke på Cato...

Jeg håper han har det godt der han er,for jeg er sikker på at han er i dyrehimmelen,og der får han nok nykokt fisk og gratinert mus hver dag...

---R.I.P Cato---