Sukk...

Å være mamma er jammen ikke lett...

Aleksander har alltid vært av den hjemmkjære typen som har likt seg best hjemme,og som sjelden har dratt på beøsk til andre unger.

Så den siste måneden har han begynt å være sammen med en gutt lengre opp i bygda som er et par år yngre enn seg selv.

Han bor såpass nært oss,at Aleksander flere ganger har sykla dit.

Når ungene drar på "laup" så avtaler vi et klokkeslett som de skal være hjemme til eller at vi henter dem på det klokkeslettet.

De to siste gangene Aleksander har vært hos denne kompisen sin,så har han kommet seinerer hjem enn det vi har avtlat,og det er ikke snakk om 5-10 minutter,men gjerne en god halvtime.

Og da begynner man jo å bekymre seg litt for om det kan ha skjedd noe...

Så også i går,han syklet opp og avtalen pappan inngår med han var at han skulle komme hjem til klokka 20,for da skulle vi kose oss med pizza alle sammen.

Klokka 20 er ikke Aleksander kommet hjem enda...

20.10 ringer han og spør om ikke vi kan komme og hente han fordi han har glemt å ta med seg votter og det er så kaldt å sykle hjem.

Stig-Arne kjører opp og henter Aleksander og sykkelen.

Da han kommer hjem spør jeg hvorfor han ikke fant utav det med vottene litt før?

Og hvorfor han ikke kunne låne votter hos kompisen?

Dette har han ikke svar på...

Jeg sier at nå har han brutt avtaler vi inngår for andre gang og at det liker jeg ikke...

Så i dag ringer kompisen igjen og vil ha Aleksander oppover.

Kompisen har kjøpt seg kruttlapp-pistol som de skal holde på med også skal de sykle en tur rundt vannet...

Så tenker jeg som så at nå må jeg sette et eksempel for å få Aleksander til å forstå at når man inngår avtaler så må man holde dem...

Jeg sier til han at det er greit at de sykler en tur ilag,men at han ikke får dra hjem til kompisen etterpå,da får han heller komme hit,og begrunner det med at det er fordi Aleksander har brutt avtaler to ganger når han har vært hjemme hos kompisen.

Aleksander går da med på det,men sier at kompisen hans ikke har lyst til å komme hit,

Da sier jeg at da får Aleksander komme hjem etter de har syklet seg en tur...

Midt oppi dette står det også en pappa,som kanskje ikke like bestemt som meg har sagt det samme...

Da blir Aleksander kjempesint,løper ut og slamrer igjen døra.

Jeg lar han få ei stund å roe seg ned på,og går så ut for å finne han og snakke med han.

Jeg finner han bak vedsjåen,gråtende og sint...

Jeg forklarer hvorfor jeg har sagt det jeg har sagt og begrunner det med de to avtalene han brøt.

Han setter seg med ryggen til meg og er fortsatt sint.

Han mener at pappan dagen før hadde sagt at han måtte starte på hjemturen klokka 20 og ikke være hjemme til klokka 20.

Så Aleksander mener at han ikke brøt avtale nr 2...

(Dette har jeg på forhånd spurt Stig-Arne om,og han sier at avtalen var at han skulle være hjemme til klokka 20)

Der Aleksander sitter er det både kaldt og vått,og jeg spør om han ikke vil komme inn...

Da sier han,med gråtkvalt stemme;"nei,det vil jeg ikkje,

for da må jeg være i samme rom som deg!"

Å høre sånt fra ungene sine,gjør vondt,og jeg tenker et øyeblikk om jeg har vært for streng og burde latt han få en tredje sjanse til å vise at han klarer å holde avtaler vi inngår...men finner ut at han får heller bare sitte der til at han er ferdig med å være sint,og går selv inn igjen.

Etter ei stund kommer han inn,men han ser meg ikke i øynene

og setter seg i sofaen med ryggen til meg...

Jeg står fortsatt for det jeg sa og gjorde,

og håper han i ettertid lærer seg å holde avtaler

og til slutt innser at jeg gjorde det jeg gjorde for at han når han blir voksen

skal klare å holde avtaler han inngår...

Noen der ute som har lyst til å dele sine historier?